hits

Lenge leve kjærligheten

Hei dere.  

Er det bare meg som går rundt og kjenner på kjærligheten til tider? Vet ikke om det er våren som kommer innpå eller om det er at jeg som person er blitt mer happy. Noe er det. 
uansett er det fantastisk, jeg kjenner på hvor glad jeg er i hver og en rundt meg, og jeg kjenner at de er glade i meg. Kjenner det nesten flyter over. Ok, nå kan jeg ikke ta helt av. 

Nå begynner det sakte men sikkert og gå mot vår og herlig er det. Man kryper ut fra mørket og man tar stegene ut fra sin hule. Det er noe med våren, dagene blir lysere, folk er mer ute og vi kan faktisk se for oss neste sommer. 
Herlig! 

Men først, nå er det helg og jeg tenker at det skal komme ett nytt tema innlegg. eller om du har forslag til hva som kan være interessant og lese om ? 
Det er bare og komme med det. Men nyt fredagen, og ta en kikk rundt deg,.... Kanskje du har mye kjærlighet hos deg du og? ;) 


 

På kanten av stupet

Hei dere fine!

Nå er hverdagen slått inn og nok en høytid er brukt opp. For min del er det godt å få bort all jul og heller komme seg tilbake til det samme vante. Jobben kaller og nå kan man ikke ligge og late seg.
Jeg fikk spørsmål her inne på bloggen for noen dager siden om hvordan jeg får krefter til og være til. Hvordan jeg får hverdagene til og gå opp. Det er vel enkelt og greit ståpåvilje. Å ikke gi opp når man møter motgang. Jeg har vært ytterst på kanten av stupet og jeg har vært på tur til og legge meg ned for å dø. Men når man tenker seg om, og spørs seg selv "Hvorfor skal dette avgjøre hvordan mitt liv skal være?" Da finner man ikke noe realistisk svar. Man må bare fortsette.. Uansett hvor seig skrittene er.
 

Man må se det positive i hverdagen, man står opp og har en ny og ubrukt dag. Akkurat den kan du fylle med akkurat det du vil ha. Eller, i alle fall gjøre det man vil og dra dit man vil.
Jeg for min del gleder meg til litt mindre snø i bakker og fjell. Jeg lengter etter fjelltur og frisk fjelluft. Å bare koble av og bare høre hjerte dunke, pusten og melkesyra. Gevinsten er når man kommer seg opp og ser utover landskapet. Herlig med stor H.
Nå er det helg og det er godt. Fri dagene skal utnyttes til det fulle. Kanskje jeg skal trosse litt vind og snø og dra på tur? Vell, det får jeg se på.
I kveld er det bare avslappning som skal stå på agendaen.
Til neste gang, ta vare på deg selv.

 



 

Nå dør jeg og det er OK

Jeg våkna. Jeg kjente at hjertet hamret og det var noe som ikke stemte.
Jeg ser fortumlet på mobilen og ser at klokken er halv tre på natta.

Jeg får ikke puste. Jeg prøver febrilsk og komme meg opp av senga, går langsomt inn på kjøkkenet. Drikker litt vann, for og så gå på badet. Der står jeg og ser meg selv i speilet. Vettskremt. Prøver og puste, jeg står og ser på at kroppen rister.
Jeg blir svimmel.
Jeg prøver og kave meg ut i stua, Hjertet hamrer så at nå sitter jeg og venter på at det skal slutte og slå. For godt. For det var akkurat slik det føltes. Nå skulle jeg dø. Dette var slutten. Jeg ble bare enda mer redd.
Jeg måtte si i fra, han skulle ikke finne meg dø her. Ikke han. Han måtte få en sjanse.

 

Jeg går inn og vekker samboeren. "Du må ringe etter ambulanse, jeg får ikke puste. Jeg er svimmel og klarer ikke å stå. Du kan selv kjenne at hjertet mitt slår. det kommer til og ta slutt nå"
Vi kommer oss ut i stua, han tar telefonen og ringer. 113.

Jeg sitter og ser på at han prater. Tankene som går igjennom hodet mitt er " De når det ikke, uansett. De når det ikke. "
Mens han prøver og få meg til og prate med AMK så sitter jeg i min egen verden. "Alle jeg er glade i vet det, jeg er jo ett godt menneske, Jeg har aldri gjort noe galt. Dette kan umulig bli verre. Jeg dør nå, jeg har fått utrettet litt og det er OK"

Hvem sier at det er OK å dø?

Jeg blir borte, besvimte jeg eller sovnet jeg? Jeg åpnet øynene med at jeg tok ett dypt åndedrag og sa at det gjør vondt og at jeg er redd,

Jeg prøver og koble meg på min egen verden. Prøver og si at panikken, redselen og ristingen kan jeg ta kontroll over. Pust inn, pust ut...Langsomt.. Og gjenta.
Til slutt klarer jeg og få ut noen ord. jeg roer meg sakte men sikkert. Mens jeg forklarer alt som har skjedd til AMK og forklarer at dette har aldri hendt før, jeg har nettopp hatt influensa og det kan neppe være det som utløste dette. så begynner jeg og fryse, jeg fryser så at det kjennes ut som at jeg står naken ute på en vinterdag. 
Jeg roer meg. Alt blir mer klarere. Jeg får time hos legevakt neste dag. Søndag. kl. 13.30.  

Neste dag kommer jeg meg til legevakten. de tar ett stikk i fingeren for å sjekke om infeksjoner i kroppen, verdiene var bra. så han konkluderer med at det er vanlig influensa.
"Men hva med alt som skjedde i natt? Redselen, panikken og hjertehamringen?"
Da får jeg bare tilbake at det er sunt at ett hjerte hamrer. da funker det.

 

Jeg får time hos fastlegen min, Hun kan jeg si det til. Hun forstår. Jeg har panikkangst. Det kan komme når som helst, hvor som helst. Jeg er glad jeg fikk angstanfall når jeg lå hjemme i senga og ikke ute blant folk.
Tiden etter føler jeg meg ør, jeg kjenner at det kan blusse litt opp. Jeg føler at tiden etterpå tar mer på enn selve anfallet. jeg er sliten og lei. Og det tok enda mer på når jeg ikke viste hva dette var. Det tar litt kontroll over hverdagen min. Men jeg kan ta kontrollen tilbake. Og det skal jeg.  Ingenting har tatt meg før, og det skal ei dette heller.


Det er ikke OK å dø. Man skal ikke tenke det. Det er trist og dø. Ikke OK.

 

 

 

#Angst #Panikkangst #panikk #OK #døden #AMK #113 #altgårover
 

 

Jul sa du?

Nå er et jul. En årstid som skal være fylt med glede og kjærlighet. Jeg tenker den er fylt med det du velger.

Ikke at jul er noe negativt, men ca. 40% av oss gruer seg til jul. Uansett hva det måtte være. For bare 8år siden gruet jeg meg til jul fordi jeg måtte være hjemme hos en alkoholisert far. Jeg hadde ingen andre plasser og være. I år gruer jeg meg til at min alkoholiserte far må komme til meg, fordi han har ingen andre og feire jul med. Universet leker farlig, men ironisk,
 

I år har jeg mitt eget hus, mine tradisjoner og mine regler. Jeg er avholds, så det betyr ingen alkohol. Tenker det er riktig. For meg og for så vidt for alle rundt meg. Men jeg kan ikke la være og tenke på dem som sitter hjemme hos sine med alkohol og rus, på de som sitter i min situasjon i år og kjenner på de samme følelsene. Jeg føler meg maktesløs som ikke kan komme og dra de i fra det, men samtidig er det ikke bare meg i verden som dessverre må oppleve det. Jula går over, i år og til neste år. Jeg kan ikke si annet enn at det blir bedre. Kanskje ikke i dag, men en gang.

Men jeg gleder meg også, gleder meg til å tilbringe jula med de jeg er glade i. se når samboeren åpner pakken sin som han har ventet så lenge på, se ansiktet til tanteungene når de innser at de har fått det de ønsker seg. Og jeg gleder meg til og gå til bestemor og bestefar å tenne lys på grava og ønske dem god jul, for jeg vet de hadde satt pris på det.
Det er ikke mange dager siden panikken tok meg som den gjør vært år, Julegaver, julekaker, julegardiner....,
Alle de samme spørsmålene dukker opp i hodet mitt. " Har jeg huska alle på lista?" "hvor i alle dager la jeg reservepærene til adventsstaken?"
And so it goes... Men er ikke det en del av hele pakka? Man kan jo ikke gjøre annet enn å le. Selv om det er jul så kan man ikke ta helt av. Man skal også stoppe opp, puste og nyte at snøen faller og at lysene tennes på treet. Skape minner.   For hva er det man husker om ett år eller ti?

 

Jeg skal stoppe opp her, Nå skal jeg finne fram ull klær og gå ut sammen med tantebarna. Leke i sneen og ake i bakken. Det er jo tross alt bare jul en gang i året ;)

 

Jeg skal vise deg noe hemmelig, noe bare du og jeg vet om....

Kom, jeg skal vise deg en plass jeg bruker og være og leke.
 

Det var juli og det var varmt. en liten jente på snart 7år skulle ut og leke med en av sine beste venner. Hun hadde på den fineste sommerkjole og vinket til sin mor i vinduet i det hun gikk ut mot veien og skulle gå noen meter bort i gata. I det hun går langs veien ser hun en eldre gutt komme syklene, heldigvis var det bare storebroren til han hun skulle på besøk til. Han stoppet og de begynte og snakke, han spurte om hvor hun skulle og om moren min visste det. Hun nikket og svarte at hun hadde fått lov til og gå alene.
Han gikk så av sykkelen sin og begynte og snakke om en plass han brukte og leke. men plassen var hemmelig. bare han og lillebroren hans visste hvor det var.Men det var en plass som de hadde det morsomt og opplevde mye...Han sa så at hun kunne få bli med han dit i dag siden hun møtte han her, men at det aldri måtte komme frem hvor plassen var til andre, men han skulle fortelle det og vise det til henne.
Der oppe i skogen sa han, og pekte opp bak noen grantrær. Han hadde til og med sagt til lillebroren sin at han skulle dit med henne så han skulle komme dit etterpå så hun trengte ikke å gå videre.
Hun var tvilende og hadde lyst til og vente på lillebroren og satte seg i ett lite rødt busskur som sto like ved, han kom og satte seg rett ved siden av henne.  Lente seg frem og sa lavt, "Om du blir med, så skal jeg vise deg noe hemmelig. Noe som ingen andre enn jeg og du vet om "
Så lo han humoristisk og tok henne i handa og viste henne vei.

Sier du noen om dette, da får du trøbbel.

 

De gikk i kanskje 10 minutter, først opp en vei, bak noen granbusker, så over noen steiner før du måtte bak noen granbusker til så kom de til en åpen plass, Akkurat som at det hadde vært noe der fra før av. en liten bane av noen slag.
Gutten kom nært, hvisket noe inn i øret hennes, noe hun ikke helt fikk tak i. Før han begynte og ta handa nedover magen hennes. Hun tok den bort, hun rakk så vidt og gjøre det før han hadde den på samme plass. Han tok tak i kjolen og løftet den opp og lo.. Jenta kjente at dette var noen hun ikke ville være med på, så hun sa i fra at hun ville gå. Hun snudde seg og gikk. Etter to steg så tok han tak i arma, han holdte så hardt at hun ropte. Han ba henne om å holde munn. Han tok tak i henne og la henne på bakken, hun prøve og komme seg unna, men hun hadde ikke sjans når han sto over og brukte all sin makt på  holde henne. Han slo henne i magen, hun fikk ikke frem ett ord. tårene bare rant nedover kinnet. Hun skjønte ikke helt hva som kom til og skje, men han visste hva han skulle. han skulle bruke en uskyldig liten jente. Han skulle voldta henne og sørge for at hun holdt munn om dette.
Hun kjente smerte, redsel og en brennede svie som kom i hele kroppen. En smerte som hun nesten ikke skulle klare og holde ut, hun hulket og ba han om og stoppe, men til ingen nytte. Hun klaret ikke  og holde øynene oppe, de var så fulle av tårer og hun ville ikke vite hva som var det neste som kom.
Han gjorde seg ferdig og brukte ene foten til og holde henne nede mens han tok på seg klærne. Hun måtte ligge der til utstilling før hun fikk høre settninger fra han som " Du er så feit" , "Du vet du er vediløs? Det er bare jeg som er glad i deg" , "Sier du dette til noen, så kommer jeg og gjør dette på deg hver kveld du går og legger deg" "Du skal dø, du vet det?"

Hun kjente at alt var vondt...

 

Etter det som føltes som timer så fikk hun endelig på seg klærne, hun begynte og gå ned. Han stoppet henne og sa, "Sier du dette til noen, så får du trøbbel. Da kommer dette til og skje med deg og alle de som du er glade i, og du vil vell ikke det? " Hun ristet på hodet og så på at han gikk.
Hun kjente at alt var vondt, ikke bare der han hadde vært, men i hele kroppen. Hun kjente følelser som hun ikke hadde kjent før, redsel, smerte og usikkerhet.
Uheldigvis valgte denne lille jenta og ikke si noe, en liten jente på snart 7 år....

Du har vell kanskje skjønt at denne jenta er meg. Jeg ble voldtatt på en varm sommerdag i juli. Av en som jeg kjente og hadde tiltro til.
Dette ble ikke oppdaget før jeg ble 15. Hele åtte år senere. Kun på grunn av redselen over at noe kunne skje med de jeg var glade i. Men jeg lærte meg og fortrenge at det faktisk skjedde.
Jeg kunne sikkert har skrevet mer i detaljer og om hvordan ting skjedde er hvordan til er. Men Det som er viktig og få fram i en slik setting er SI I FRA.  Jeg valgte og holde kjeft og dermed når alt kom ut i lyset og politi, advokat og rettsak kom inn i bildet så var det for sent. Saken ble henlagt. Eneste jeg fikk frem var ett møte i konfliktrådet med ett papir der det står at han ikke kan oppsøke meg og prate med meg. Selv om han har gjort det, så har jeg hatt muligheten til og ringe advokaten min og få politi til og ta kontakt med han eller komme og hente han.
Men, når det er sagt. Så er jeg glad for at det kom ut. selv om det ble henlagt. Han måtte møte opp hos politiet, han måtte gå igjennom møter og retten, han måtte møte meg og si unnskyld og signere papirer på at han ikke skulle snakke til meg igjen.  Nå er jeg 26 år og har ikke sett han på 6år. Det er veldig greit. Jeg har fortsatt kontakt med familien hans, og de støtter meg.  Det går greit nå. Jeg måtte bare få det ut i lyset og fortalt det til noen. Jeg måtte bare få den klumpen i magen til og bli mindre og det var veldig godt at det kom ett nettverk med fagfolk rundt meg når det kom ut. både leger, psykologer, advokat og politi.

Og du, om dette skjer deg. Vær så snill og ikke la de komme seg unna med dette. Det er ikke din feil, det er ikke du som har gjort noe. Du må få lov til og gå slik du vil og være den du er uten av noe så vondt skal skje deg.
Kommer vedkommende med slike trusler som han kom med til meg, ikke ta det alvorlig, det er kun for å skremme deg.
Jeg heier på deg. Og jeg vet at du kan få det til, bare ett  steg om gangen.

 

 

Just another day

I dag er en svak dag. Det startet som en helt fantastisk dag, men etter hvert som timene gikk og telefonene fra pappa haglet inn ble dagen min verre. Han hadde sagt at han skulle drikke i helga. Men jeg tenkte at kanskje han ikke startet så tidlig, jeg så på klokken. 12.41 sto der. Jeg skudde på forhåpningene og sa Hallo. Da raste alt. en mann som snøvlet og fortalte hvor forbanna han var på hans eks og meg. vi var bare søppel begge to. Samboeren min tok telefonen i fra meg når han så at jeg ikke hadde mulighet til og få ut noen ord. Han sa gang på gang at han ikke hadde drukket, han hadde ikke rørt. han var bare litt groggy i halsen.
Samboeren min sa i fra at dette ikke var greit og la på.  Men det stoppet han ikke i å sende meg uhyggelige meldinger, om at jeg fikk han til og gråte og at dette var min feil. Han skjønner ikke hvordan jeg kunne gjøre dette.

Så ble det stille.
Men ikke i mitt hode, jeg hadde akkurat kjørt samboeren ut til en kompis på gutteweekend. Nå er det bare meg i huset. Ja, og pus. Stakkars pus har vært med på å tørke mange tårer og hørt mange tanker.
Jeg som hadde så koselige planer nå som jeg skulle være alene hele kvelden og natta. Først skulle jeg trene, så hjem og spise litt mat og så se film eller sette opp trenings program for neste uke. Trening er min terapi og bekjempelse. Terapi fordi jeg kobler ut når jeg trener og bekjempelse fordi jeg skal prøve og få kroppen på rett kjøl. Vanskelig, men absolutt verdt det.
Så jeg heiv meg i bilen og kjørte. rett til treninga. Jeg stoppa utenfor, jeg bare sto der. kjente på alt jeg følte.  sinne, frustrasjon, ensomhet og at jeg bare ville gråte. Jeg stor der i 20 min og så dro jeg på butikken, kjøpte det jeg skulle lage og litt sukkerfritt godteri. Der og da bestemte jeg meg for at de ikke skulle få ødelegge. Ingen skulle på ødelegge min kveld hjemme for meg selv, Selv om det ikke ble trening eller at jeg ikke fikk den dagen jeg ville så skulle kvelden bli bedre. Så nå skal jeg sette telefonen på lydløs og legge den i fra meg. Jeg skal prøve og legge bort de dårlige følelsene og ta frem de gode, det er i grunn noe alle burde gjøre på en lørdagskveld.
Alle kan ha en dårlig dag, men om du har en dårlig dag fordi andre får deg til og føle dårlig, så endre det.  Ingen kan få deg til og føle deg dårlig uten ditt samtykke sies det. Og jeg tror etter denne dagen, at jeg sier meg enig.

 

Barn av

Begrepet å  være "barn av" , hva betyr det ? 
Barn av hvem? I mitt tilfelle er det barn av alkoholiker. Det er som regel det. Fra man er liten er det alkoholen som styrer.  Fra du åpner øynene  om morgenen til du lukker de om kvelden. Det er ikke  din feil, men det er du som ender opp med både skylden og skyldfølelsen. 
Heldigvis(!) er det bare min far som slukker tørsten med den blankeste flaksa fra vinmonopolet. Men mamma vet og velge dem. Hun har allerede funnet en som er en god nr to. 
Men begrepet "barn av" går ofte gjennom hode mitt, hva bety det? er det noe som definerer meg? I så fall , hvordan?

Jeg har vokst opp med en pappa som er alkoholiker, når jeg tenker tilbake så er det aller første minne med pappa med alkohol. Mamma prøvde og skjule det, men jeg så det. flaskene, humøret, kjeftingen,  og ikke minst gråtingen.  Jeg et ikke hvor mange ganger vi overnattet hos bestemor eller hvor mange ganger jeg hørte de krangle. Det var så lytt, de satt jo like over meg.  Taket mitt var deres gulv. 
Jeg kunne ikke si det til så mange, jeg hadde allerede mine problemer, men det er noe vi kan komme tilbake senere om. Tenk, bare en liten pike, i første klasse.. 
Jeg trodde det skulle ta slutt når de gikk i fra hverandre. I stedet ble det bare hat.  De mildt sagt hatet hverandre.  Jeg gikk lenge og trodde at hatet skulle gå over på meg, siden jeg var det som band de sammen. hadde de ikke hatt meg så har de jo ikke trengt å hatt kontakt. 
Jeg gikk inn for å fikse dette, ikke bare for meg. Men for at de to personene som jeg elsket mest i hele verden var sinte og fulle av hat.  Pappa flyttet ikke langt fra meg, så jeg kunne dra dit og være sammen med han. Men det stoppet han ikke i å drikke. Han drakk, jeg sørget for at han ikke gjorde noe galt. sørget for at den gloa som datt fra røyken ikke satte merker, sørget for at han fikk i seg mat og sørget for det  sannsynlig mest viktigste,at dette ikke skulle merkes av andre.  Jeg hadde mange fraværsdager, lekser som ikke blir gjort.  og en meldingsbok som var full. Jeg kunne se at det var skyld i øynene på pappa hver gang jeg tvang han til og skrive i den lille blå meldingsboka.  Han følte sikkert på det skylden som jeg hadde hver dag. ved ett hvert pust og en hvert øyeblikk. 

Jeg som barn burde ikke ha hatt dette ansvaret, hver gang mamma ringte og skulle høre om jeg hadde det bra løy jeg, å leve med løgner ble helt naturlig for meg. Så naturlig at når sannheten kom ut så tvilte jeg på sannheten. Man lever seg så inn i det, at når alt kommer til alt, så tror man på det live man lever. Sannhet eller løgn.
Men jeg glemmer ikke det gangene jeg hjalp pappa opp trappa, de gangene jeg måtte dekke meg til fordi jeg kom ned midt på natta for å se til han og der lå han naken og full på sofaen og så på pornofilm.  eller de gangene jeg skulle ha brus til godteriet på lørdagene og drakk av flaska og innså at det var hjemmebrent på andre slurken. 
Men man venner seg til det, man venner seg til at det er slik det skal være. At man ikke kan være med på ting fordi pappa ikke kan kjøre, pappa kunne ikke komme på noen form for sammenkomst i mine 10 år på skole fordi alkoholen hadde utviklet sosial angst. Men jeg godtok det. Når jeg så at andre hadde fedre med seg, snudde jeg meg og så på mamma. hun var her i alle fall.  
Men hun visste lite hva som foregikk i hode mitt, jeg var livredd for at læreren min skulle spørre om hvordan det gikk med meg siden jeg var syk i går, eller om jeg hadde gjort matteleksa som skulle ha vært gjort for en uke siden. 
Men for å hoppe frem noen år, så kom alt frem. i slutten av 6.klasse ble alt bitt merke i. men det er ikke noen som vet hvor omfattende det var, alle kveldene og alle dagene.
Men barnevernet ble innblandet, i ca 2mnd.  Atter en gang løy jeg, pappa var sluttet og drikke. "Fordi han ikke ville miste meg". Jeg lurer enda på hvordan de kunne gå på noe slik, de som var så standhaftige. det viser bare hvor tiltaksløse noen i barnevernet er. det er de som gjør slik at barnevernet får ett dårlig rykte på seg. Jeg var vell bare god på løgn. 
Men det fortsatte i samme tralten.,.. Det har vell i grunnen gjort det helt til nå.  jeg nærmer meg 30. Og jeg er likegyldig. livredd, men likegyldig.  Han er jo pappaen min, alkoholiker eller ikke. Så jeg er livredd for han siden han er pappa min. Men likegyldig når alkoholen er tilstede. 
Men av og til titter tankene og følelsene opp, skylden, spørsmålene om hvorfor mitt liv ble slik det ble.  Hvorfor valgene ble tatt slik de ble og hvordan jeg klarte og holde det skjult så lenge og ingen så det.  Jeg sitter i dag med en  dårlig samvittighet til pappa,  uten at jeg vet hvorfor. Jeg sitter med en kropp som jeg ikke vil ha fordi jeg overspiste og forsømte meg selv og for hva da?  Å skjerme en som ikke hadde trengt og skjermes? Fordi at jeg skulle passe på en av de som jeg elsket i verden? Men hvem skulle passe på meg?  Det var ingen som passet på meg.  Jeg hadde alt jeg trengte. Klær, mat og husly. Men ingen visste hva som skjedde inne i huse, eller inni meg. 
Men en ting har jeg iværtfall lært,  det er ikke jeg som har ett problem. Det er ikke jeg som skal si unnskyld. 
Selv om jeg er sliten, fryktelig sliten, så er ikke noe av dette min feil.  Og det, det kan jeg leve med. 
Så ja, jeg er vell kanskje det som heter å være "Barn av", men jeg er voksen nå og jeg vil aldri gå tilbake til og være ett "barn av" igjen. 

Takk for meg.
 

Jeg og mitt

Hei dere. Dette er en anonym blogg, jeg blir til og skrive tekster her som omhandler andre en bare meg , så for å skåne de har jeg valgt og holde meg anonym. Her kommer det historier og hverdagslige innlegg. Bilder er fra tilfeldige plasser.
Det jeg vil si er at bloggen drives av ei jente på 26år. Og det er det. Jeg setter pris på tilbakemeldiger på innlegg, og du kan gjerne skrive mail til meg om dem.



 

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Mars 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
Alvas verden

Alvas verden

26, Oslo

Dette er en anonym blogg, jeg blir til og skrive tekster her som omhandler andre en bare meg , så for å skåne de har jeg valgt og holde meg anonym. Her kommer det historier og hverdagslige innlegg. Bilder er fra tilfeldige plasser. Det jeg vil si er at bloggen drives av ei jente på 29år. Og det er det. Jeg setter pris på tilbakemeldiger på innlegg, og du kan gjerne skrive mail til meg om dem. For kontakt: alvasverden@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker